Galvanisk element

Forsøk utført 5.5.14 av Nora Toiviainen 

Hensikt: Skape et galvanisk element (her batteri), og forstå hvorfor det som skjer, skjer. Legge kjøtt på bena når det gjelder elektrokjemi.

Utstyr: Voltmeter, ledninger som kan føre strøm, kobberstang, sinkstang, lyspære, ampere-meter, kobberløsning, sinkløsning, natriumløsning (salt), kopper til løsningene (tre stk.) og papir. Til del to trengs sølvnitrat, og kobbertråd.

Teori: En galvanisk celle gir elektrisk energi. Ved å bruke en sinkstang i en sinkløsning og en kobberstang i en kobberløsning, får vi en Daniellcelle. Den består av to halvceller, metallstengene. Halvcellene er forbundet sammen med hjelp av en saltbro. Den inneholder en løsning som leder strøm (elektrolytt), men som ikke lar løsningene i de to halvcellene blande seg. Den deltar altså ikke i redoksreaksjonen, den sørger bare for at kretsen er lukket. I en daniellcelle går kjemisk energi over til elektrisk energi. Spenningen mellom polene kalles den elektromagnetiske spenningen. Det går elektroner fra sinkstanga til kobberstanga gjennom den ytre strømkretsen. Det som skjer er en redoksreaksjon, som er en av de vanligste reaksjonstypene vi kjenner til. Celleånding, fotosyntese, rusting og surning av melk er noen få eksempler. I en redoksreaksjon vil energi skapes ved at et stoff gir fra seg elektroner gjennom en leder frem til et annet stoff som får mer. Den som gir fra seg oksiderer, og den som tar i mot reduseres. Dette høres ulogisk ut, men ettersom det er negative elektroner som blir gitt fra, vil den som gir ha flere positive, og vokse, og den andre bli mindre.

Metode: Vi fyller ca 200 ml vann i tre beger. I den ene skal sinkløsning, i den andre kobberløsning og siste fylles med natriumløsning. I begeret med saltet legger du det som skal være saltbroen. Vi startet med kanten av et kaffefilter, men det var litt for tynt, så vi rullet sammen to tørkepapir og brukte det i stedet. Mens papiret vætes kobler vi til ledninger til de to metallstengene, og legger dem i deres løsning. Zinkstangen blir den negative polen, og kobberet den positive. Deretter kobler vi ledningene til voltmeteret og legger den våte saltbroen med en ende i hvert av karene med metaller. Deretter er det bare å vente spent.

Hypotese: Ettersom vi leste litt om forsøket i boken tror jeg danielcellen vår vil nå rundt 1 volt. Potensialet er på 1,1 v.  

Observasjon og drøfting: Vi ser etterhvert at voltmeteret begynner å bevege seg. Til slutt havner pilen på 0,8 volt. En av grunnene til at vi ikke kunne nå helt til potensialet (1,1 v) kan være at saltbroen ikke ledet så godt, at vi hadde for lite av løsningene i karene osv. Allikevel viser tallet vårt at vi har gjort det riktig, og at cellen skaper energi. Vi hadde ikke i stengene lenge nok til å se at kobberet (den positive polen, hvor det skjer en reduksjon) fikk mer masse. Det samme gjelder zinkstangen, som ville blitt mindre. Reaksjonen er: Zn(s) + Cu2+(aq)   >  Zn2+ (aq) + Cu(s)   + elektrisk energi

På siden av dette forsøket la vi også en kobbertråd i sølvnitrat. Her fikk vi se metallet reagere. I sølvnitratet vil kobberet oksideres ettersom sølv ligger lenger over kobber i spenningsrekken. Kobberet vil altså gi fra seg elektroner, og belegget vi raskt ser legge seg på kobberet er sølv. Det klare begeret blir etterhvert blått ettersom sølvnitratet går over til å bli en kobber-løsning. Ligger det lenge nok vil det bli kobbersulfat fremfor sølvsulfat.

Konklusjon: Vi klarte å lage et galvanisk element, og vi lærte i tillegg mer om redoksreaksjon ved å legge kobber i sølvnitrat. Et galvanisk element kan være vanskelig å forstå, ettersom vi ser veldig lite av reaksjonen, bortsett fra voltmeteret som viser at noe skjer. I sølvnitratet ser vi raskt reaksjonen, noe som også ga det galvaniske elemtentet mer mening. Avstanden mellom kobberet og sølvet i spenningsrekken gjør at reaksjonen skjer fortere, enn mellom zink og kobber som i tillegg har en saltbro mellom seg. Spennende forsøk, som ga mye mer forståelse enn ord i en bok gjorde.

Stamcelleforskning

Vi har fått i oppgave på skolen å ha debatt om stamcelleforskning. Vi har fått utdelt roller, og jeg fikk rollen stamcelleforsker. Det vil si at jeg er sterkt FOR stamcelleforskning og behandling med stamceller. Som en del av oppgaven skal vi skrive et type debattinnlegg med vår rolles mening. Ettersom jeg har ganske lik mening som en stamcelleforsker ville hatt, var dette en veldig grei oppgave. 

Et mylder av usynlige tråder
Som stamcelleforsker er det ingen tvil om at jeg tenker varmt om behandling av pasienter ved å bruke stamceller. Stamceller er en drøm å jobbe med. De kan gro i en skål på labratoriet mitt i flere år uten at de begynner å spesialisere seg. Det er flere måter å få tak i dem, og ikke minst kan de erstatte celler som er ødelagt av sykdom. Det er vanskelig for meg å begripe hva som holder oss og har holdt oss tilbake på dette området. De etiske problemene rundt forskningen omhandler som regel bruket av befruktede egg. Barna som vokser opp fra disse embryonale stamcellene blir kalt prøvekaniner. Om vi ser på hvor mange som i dagens samfunn sliter med å få barn, og som gjerne vil bli prøverørsbefruktet, ser jeg ikke problemet. Vi får barn senere enn før, og eggene er ofte ikke i toppform. Å kunne få hjelp ved å bli befruktet utenfor livmor er jo ikke annet enn fantastisk. Om disse kommende foreldrene også lar oss forskere hente stamceller fra noen av de befruktede eggene eller fosteret, noe som ikke er skadelig, er jo det bare et stort pluss. Debatten om det er riktig med prøverørsbefruktning vil jeg nesten ikke ta stilling til. At noen fortsatt mener det er feil å få barn på andre måter enn den "naturlige" forundrer meg virkelig. Vi lever i 2014, og hvis prøverørsbefruktning er feil, burde de med denne meningen heller ikke kjøre bil. På samme måte som at bil er et hjelpemiddel til å komme seg videre, er også prøverørsbefruktning det. I tillegg til dette finnes det flere debatter rundt det etiske ved stamcelleforskning. 

Vi forskere blir holdt tilbake av et mylder av usynlige tråder, som ingen rydder opp i, eller kutter vekk. Hvorfor blir ikke stamcelleforskning satt på dagsorden en gang for alle? Forskningen fortjener oppmerksomhet. I Japan ble det forsket på om det er mulig å omprogrammere hudceller fra pasienter uavhengig av alder. De tok hudceller fra en 36 år gammel dame, lot de vokse videre i labratorium, og i løpet av tre uker ble klokken skrudd tilbake i hudcellene, slik at de igjen ble uspesialiserte stamceller. De ble med andre ord slik de hadde vært på fosterstadiet for nesten 37 år siden! Dette viser at stamceller kan hentes fra et hvilket som helst menneske, altså adulte stamceller. Er det fortsatt noen etiske problemer gjenværende da? Jeg finner ingen.
Vi i Norge har lenge hengt etter landene rundt oss når det kommer til stamcelleforskning. Regjeringen har siden 2002 hatt forskningen som en prioritet. De mener også Norge skal være en god internasjonal bidragsyter til forskningen. Om de mener dette fatter jeg ikke hvorfor jeg sitter her og føler vi må gjøre mer. Folket må bli informert og flere må engasjeres, slik at vi utdanner flere forskere. Vi i Norge sitter i særstilling når det kommer til denne forskningen. Vi har et stort mangfold mennesker boende her, og derfor også et mangfold av gener og sykdommer som kan forskes på. I tillegg er vi verdens rikeste land. Regjeringens mål er å tilby forskning på samme nivå her som i andre land. Etter omstendighetene våre burde andre land ønske seg opp på vårt nivå!
Min drøm er at de usynlige trådene blir kuttet, at folket våkner opp og ser hvor viktig stamcelleforskning er. Vi trenger å komme oss videre fortere, men vi forskere kan ikke gjøre det alene. Vi alle kjenner eller vet om noen som har det vanskelig med sykdommer som diabetes, parkinsons og alzheimers. Hvis vi sammen setter forskningen i søkelyset, vil vi sammen kunne hjelpe mange som ufrivillig har det vondt. Etterhvert kan vi kanskje også redde liv.

Kilder:

- http://www.regjeringen.no/en/dep/hod/tema/bioteknologi/stamcelleforskning.html?id=439187- http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3480042.ece#.Ux2JlCgmET4

Arvelighetsforhold

Forsøk utført 17.02.14 av Nora Toiviainen

Hensikt: Undersøke og forstå fordelingen av ulike fenotyper og genotyper hos oss selv.

Utstyr: PTC-papir og seg selv.

Teori: I cellekjernene våre finnes all den informasjonen som er nødvendig for å lage et individ, i tillegg til informasjonen som cella trenger for å vokse og formere seg. Informasjonen i cellekjernene finnes i molekyler som kalles DNA. Et gen er en bit at et DNA-molekul som inneholder en oppskrift som cellene bruker for å kunne produsere et bestemt protein. Selv om alle cellene i kroppen vår har de samme genene, er ikke alle genene aktive i alle celler. Det er behovet/miljøet som bestemmer hvilke gener som skal være aktive. DNA-molekylet er bygget opp som en vindeltrapp, hvor trinnene i trappen består av fire nitrogenbaser: adenin (A), guanin (G), cytosin (C) og tymin (T). Nitrogenbasene er bundet sammen to og to, og ulike kombinasjoner av baser blir av cella oppfattet som ulike koder. Det er kombinasjonen og antallet av kodene som utgjør forskjellen på genene. I dette forsøket snakker vi om fenotyper og genotyper. Fenotyper er egenskapen slik den kommer til uttrykk (blå øyne) og genotyper er hvilke arveannlegg/gener et individ har for en egenskap. Vi bruker store og små bokstaver for å beskrive genotypen, en stor bokstav forteller at det er et dominant annlegg, og de små forteller at det er et recessivt annlegg (vikende).     


Metode: Vi følger oppskriften på forsøket i boken. Vi starter med å fyllet ut et skjema som gir en oversikt over enkle egenskaper å finne hos oss selv, som handler om hva slags gener vi har.

I tabellen ser dere mitt resultat. Dere lurer kanskje på hvorfor det står spørsmålstegn etter de store bokstavene? Jo, det er fordi det både kan være foreksempel både BB eller Bb, men det spiller ingen rolle ettersom genet uansett vil være dominant. Og grunnen til at jeg er oppført som brune øyne, selv om jeg har grønne, er fordi det egentlig kun finnes blå eller brune øyne. Grønne kommer av en iris-feil. I neste del skraverer jeg inn mine opplysninger fra tabellen over inn i det genetiske hjulet, for å finne ut av mitt genotyp-nummer.

(Beklager alle skraveringene rundt, skrev notater fra da jeg testet om jeg faktisk var i familie med pappa). De rosa skraveringene er mine, og mitt genotyp-nummer er 36. Hele klassen skrev opp sine nummer på tavlen, og det var faktisk noen som hadde helt likt nummer! Det betyr selvfølgelig ikke at de egentlig er søstre skilt ved fødselen. Dette var bare noen enkle egenskaper testet. Videre, for å gå virkelig inn på hva slags gener vi har arvet, tok vi flere tester. Vi smakte på PTC-papir (noen smakte en sterk bitterhet, mens andre ikke merket noe, jeg var en av de uheldige som smakte noe), sjekket om vi hadde irissirkel og om vi har fyldige eller tynne lepper. Og så klart mye mer. Jeg har tabellene mine, men regner med at det er litt uinteressant å se.

Hypotese: Nå har vi jo allerede sett noen resultater, men før forsøket noterte jeg meg at jeg trodde muligens noen kom til å ha samme genotyp-nummer. Jeg går i en klasse med bare jenter, så vi har allerede fjernet halvparten av tallene på sirkelen. I tillegg er vi alle veldig nordiske, noe som gjør det enda mer sannsynlig at noen har likt nummer.


Observasjon og drøfting: Som bildet tilsier observerte vi at to par hadde samme nummer, uten å se helt like ut. Når vi videre testet oss, hadde alle forskjellige resultater. Dette forteller litt om hvor unike vi er som individer. Om to stykker har rødt hår, har kanskje kun en av dem haiketommel og den andre fregner. Det er spennende å undersøke hva slags merkelige egenskaper man har arvet av foreldrene sine. Som jeg skrev over testet jeg pappa, og senere testet jeg mamma. En veldig billig DNA test! Nå er jeg helt sikker på at vi er i samme familie, og at ingen har hatt et forhold til postmannen/post-damen.

Konklusjon: Konklusjonen er at alle har forskjellige genotyper for alle egenskapene, med ett unntak! Eneggede tvillinger er ikke bare like på utsiden, men har også samme egenskaper. De kommer tross alt fra samme egg med samme DNA.



Kilder:
- http://ndla.no/nb/node/47520?fag=7
- http://ndla.no/nb/node/5902?fag=7

Halveringstid med terningkast

Forsøk utført 12.01.14 av Nora Toiviainen
Hensikt: Simulere havleringstiden til et radioaktivt stoff for å bedre forstå hvordan atomene i et radioaktivt stoff spaltes, og hvor fort.

Utstyr: 20 terninger og en kopp.

Teori: Et grunnstoff har isotoper, det vil si at antallet nøytroner i kjernen varierer. Noen isotoper er ustabile, de sender ut stråling fra atomkjernen; vi sier de er radioaktive. Det finnes tre typer av stråling; alfa, beta og gamma. Halveringstiden er den tiden som går før halvparten av atomkjernene i det radioaktive stoffet er omdannet til andre atomkjerner. Med andre ord når 50% av atomene er omdannet. Halveringstiden til et radioaktivt stoff er avhengig av sannsynligheten for at de radioaktive atomkjernene blir spaltet i løpet av et visst tidsrom. Noen radioaktive stoffer har stor sannsynlighet for at atomkjernene blir spaltet, og de har kort halveringstid. For andre er det liten sannsynlighet for at atomkjernene blir spaltet, og de har lang halveringstid.


Metode: Vi kaster 20 terninger 10 ganger i fem serier. For hvert kast i en serie tar vi vekk alle seksere, de symboliserer en spalting. Med andre ord er én sekser, én omdanning av et atom. Vi fører ned resultatene i en tabell. Deretter summerer vi alle seriene. Etter dette legger vi inn resultatene i et Excel-dokument og lager en grafisk fremstilling, slik at vi lettere ser en sammenheng mellom halveringstiden og terningkastene.

Hypotese: Jeg tror vår simulerte halveringstid er etter ca. femte kast. Dette er rett og slett ren gjetting og testing av logisk sans (har spilt mye Yatzy gjennom tidene).

Observasjon og drøfting: Vi ser raskt at flere og flere seksere forsvinner, men vi blir aldri kvitt alle. Noen serier er det flere igjen på siste kast, mens i andre er det færre igjen. Når vi får samlet tallene og summert alt ser vi sammenhengen bedre. Dette er en veldig god måte å forstå hvordan radioaktiv stråling foregår, lett er det også!

Konklusjon: Vi hadde nesten helt rett i hypotesen! Halveringstiden er etter ca. fem kast. Hvis vi ser for oss at terningene kastes én gang i minuttet, hadde halveringstiden vært på fem minutter. Lette litt rundt på nettet for å finne ut om det var et isotop av et grunnstoff som hadde denne halveringstiden, men det nermeste jeg kom var den biologiske halveringstiden til Heroin, som er på tre minutter. Biologisk halveringstid er den tiden et stoff bruker på å halvere seg når vi har det i kroppen. Tror ikke vi skal ta noen praktiske tester om dette er sant!

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Halveringstid

Drivhuseffekt

Forsøk utført 2.12.13 av Nora Toiviainen, med samarbeidspartere fra forsøksgruppen
Hensikt: Se med hjelp av praktiske oppgaver hvordan drivhuseffekten fungerer, og hva slags konsekvens det har for havnivået på jorden.

Utstyr: To kar (gjerne isbokser), to termometere, en glassplate, en linjal, et lys (solen) med nok watt til at det varmer ordentlig, to like store steiner, to like store isklumper, vann, kokeplate og plastfolie.

Teori: En lett måte å forstå drivhuseffekten på, er å sammenligne den med det som skjer i et drivhus. Glasset slipper gjennom den synlige solstrålingen, men stopper det meste av varmestrålingen fra bakken. Da stiger temepaturen i drivhuset. Det samme skjer i atmosfæren vår. Sola sender ut stråling til jordoverflaten, som sender noe energi videre til atmosfæren igjen. Da blir atmosfæren varmet opp, og sender så en del av varmeenergien videre til verdensrommet og en annen del tilbake til jorden. Dette skaper en energibalanse, hvor temperaturen blir konstant. Energien som jorda mottar fra sola er stort sett synlig lys. Energien som skapes mellom jord og atmosfære er stort sett varmestråling som blir absorbert av atmosfæren. Det synlige lyset går uhindret gjennom atmosfæren. En annen faktor er også refleksjonen strålingen får fra vann og is. Mye av jordoverflaten består av dette. Det blir et problem når dette reflekteres til atmosfæren, som holder mye av den energien inne i jordens lille boble. En av de alvorlige konsekvensene økt drivhuseffekt har, er at isen på arktis og antarktis smelter, og at vannstand og havnivået øker. Dette kan legge flere land og områder under vann, og føre til at flere dyrearter blir utryddet.

Metode: 1. I det første forsøket skal vi se på konsekvenser av issmeltingen. Vi fyller de to plastboksene våre med lunkent vann, og plasserer en stein i hver boks. I det ene karet legger vi en av isklumpene rett i det lunkne vannet. I det andre karet legger vi den andre isklumpen oppå steinen. Vi har nå laget små versjoner av arktis og antarktis. Vi tar flere målinger av vannhøyden etterhvert som vi ser isen smelter. Hva skjer med "havnivået" i de forskjellige karene? 
2. I det andre forsøket skal vi se på hvordan drivhuseffekten fungerer. Først skrur vi på kokeplaten og venter litt. Når platen er varm (på middels varme) tar vi hånden over og kjenner varmen. Deretter gjør vi det samme, bare med en glassplate mellom hånden og kokeplaten. Kommer varmen gjennom? Vi bruker den samme glassplaten, og setter den under glødelampen. Hvordan belyses underlaget uten glassplaten i forhold til med glassplaten? Nå bruker vi de samme plast-karene som i første forsøk. Vi fyller dem med lunkent vann, og legger et termometer i hvert kar. Over det ene karet legger vi et lag plastfolie. Viktig å passe på at det blir så tett som mulig. Deretter setter vi disse karene under solen vår (glødelampen). Hvordan utvikler temperaturen seg i de ulike plastkarene?

Hypotese: 1. I første forsøk tror vi at karet med isklumpen oppå stenen (antarktis) kommer til å få et kraftig stigende vannivå. Massen til is er litt større enn til vann, så når isklumpen allerede ligger i vannet, som i arktis-karet, vil dette ikke ha noe å si på vannhøyden. I dette karet tror vi altså at høyden ikke vil endres i det hele tatt. 
2. I andre forsøk tror vi at glassplaten vil hindre noe av varmen å treffe håndflaten vår. Vi tror på den andre siden at ikke noe av det synlige lyset kommer til å bli hindret av glassplaten. I de to karene er det logisk for oss at karet med folie blir varmet opp, og får høyere temperatur raskere enn karet uten folie.

Observasjon og drøfting: 1. Etter bare et par minutter har vannstanden i antarktis-karet begynt å stige. I arktis-karet, med isen i vannet, har snart isen smeltet helt vekk. Dette ser ikke ut til å ha påvirket vannivået. Vi måler med en linjal, og ser at vi har rett. Vannstanden er akkurat det samme som når vi startet, 1,6 cm. Dette forklarer oss at smeltingen som skjer på vår nordlige pol ikke har store konsekvenser for havnivået. Massen til isen har alltid vært der, så når isen blir til vann tar ikke dette vannet opp noe mer plass enn det har gjort før. Tilbake til antarktis-karet ser vi at etter ca. 10 minutter har mer av isen smeltet, og vannstanden har økt fra 1,5 cm til 2 cm. På dette tidspunkt har ikke all isen smeltet. Selv om en feilkilde kan være hvor nøye vi måler med linjalen, ser vi det dramatiske i forsøket. I dette karet har vannstanden på 10 minutter økt på 33%. Dette er det som i virkeligheten skjer på sør-polen. Sitatet "the problem is just the tip of the iceberg" gir mer mening nå. Om 90% av et isberg ligger under vann, og 10% over, vil det ha store konsekvenser om de 10% smelter. Det er som vi ser i det andre karet. Isen/underlaget som allerede er der, vil ikke ta noe mer plass enn før. Det vil vannet som kommer fra overflaten gjøre. 
2. Her ser vi fort at vi har hatt rett i hypotesen. Når vi setter glassplaten mellom lyskilde og underlag, stopper den ikke det synlige lyset. Noen i gruppen mente det ble svakere, men jeg syns det så ut som at lyset fortsatt lyste på full guffe selv med glassplaten mellom. Dette viser hvordan atmosfæren og ozonlaget slipper inn synlig lys fra solen, noe som varmer jorden. Om denne varmen kommer ut ser vi et eksempel på i neste del. Når vi setter glassplaten mellom den varme kokeplaten (jorden) og hånden vår, kjenner vi fort at varmen blir sperret av glasset. Dette viser hvordan varmen fra solen blir hold på jorden. De kortbølgede strålingene kommer lett inn, men de langbølgede strålingene har problemer med å komme ut. Dette forklarer drivhus-situasjonen på en veldig grei måte. Sist men ikke minst ser vi på de to karene med termometerne. Begge karene måler 22 grader, før de begge settes under glødelampen, og den ene blir trukket over med plastfolie. Det tar lang tid før vi ser noe forskjell på temperaturen. Karene vi har brukt er veldig store i forhold til tiden vi har til å se forskjellen. I tillegg kan det være plastfolien ikke satt tett nok. Etter 20 minutter ser vi første endring i karet med folien over, vi ser det har begynt å stige mot 24 grader. I karet uten folie har allerede temperaturen sunket mellom 1-2 grader. Hadde vi brukt mer tid på å undersøke temperaturen hadde vi nok sett at temperaturen i folie-karet hadde steget betraktelig mye mer. Dette gir oss en god oversikt over hvordan det fungerer i vår atmosfære. Uten atmosfæren hadde det vært ekstremt kaldt på jorden, og temperaturen hadde sunket/vært stabil. Med atmosfære samler solens varme seg på jorden, og vi ser temperaturen stiger. Det vi nå må passe på er at det ikke stiger for mye. 

Konklusjon: Vi får en dypere forståelse av hva som foregår med drivhuseffekten når vi gjør slike praktiske forsøk. Med vår bakgrunnsinformasjon ser vi at vi har hatt rett i alle hypoteser. Allikevel er det annerledes å se, enn å lese om. Når vi ser hvor drastiske konsekvenser issmelting kan få, får vi kanskje lyst til å gjøre noe med det. Dette er viktig lærdom for vår generasjon. Det er vi som skal føre verden videre. 

Kilder:
- http://ndla.no/nb/node/48240?fag=7
- http://ndla.no/nb/node/44498?fag=7 
- www.viten.no - oppgaver fra lærer 

Spektre

Forsøk utført 7.10.13 av Nora Emilie Toiviainen, noe samarbeid med klassekamerat

Hensikt: Undersøke diverse spektre, hvilke type spekter vi ser og hvorfor vi ser det. 

Utstyr: Håndspektroskop (eller gitter), stearinlys, magnesium, gassrør og glødelampe/lyspære

Teori: Elektromagnetisk stråling er noe vi blir utsatt for hver dag, et eksempel på dette er lys. Stårlingen består av mistedeler som blir kalt fotoner. Fotonene har forskjellige farger, energi og bølgelengde. Fotonene med størst energi har den minste bølgelengden, og de med minst energi har den største bølgelengden. Den elektromagnetiske strålingen oppstår når elektriske ladninger endrer retning eller fart. Fotonene fra lysende gasser kommer fra atomene når elektronene hopper fra ett energinivå til et annet med lavere energi. Regnbuen er et spekter, som viser fargene i sollyset. Grunnen til at vi ser fargene er fordi regndråpene bryter lyset, og skiller de ulike bølgelendene fra hverandre. For å se spektrene til andre strålinger kan vi bruke et spektroskop, som bøyer lyset som blir spredt ut på de forksjellige bølgelendene. Da ser vi hvilke bølgelengder lyskilden, som strålingen kommer fra, sender ut.

Hypotese:
Hva vi tror vi kommer til å se, etter bakgrunnsstoff.
Lysrør: Lysrøret/gassrøret er fylt med den lysende gassen hydrogen. Da tror jeg vi vil se et emisjonsspekter.
Lyspære/glødelampe: Glødetråden i lyspæren er et fast stoff, og derfor vil vi se et sammenhengende spekter.
Stearinlys: Her er vi litt usikre. Vi tror man kan se på en flamme som fast stoff, derfor tipper vi at vi vil se et sammenhengende spekter.
Magnesium: Magnesium er en lysende gass, på samme måte som hydrogen. Vi tror derfor vi vil se enda et emisjonsspekter.
Dagslys: Ettersom luften inneholder mye nitrogen, og at vi derfor ser dagslyset gjennom en gass, tror jeg vi her vil se et absorbsjonsspekter.

Metode: Vi bruker håndspektroskopet, og retter det mot strålingskilden vi vil se spekteret til. Heretter observerer vi spekterer vi ser, og noterer ned tanker.  

Observasjon og drøfting: Vi starter med gassrøret som gir oss lys i klasserommet. Som sagt er dette røret fylt med hydrogen. Når vi ser gjennom spektroskopet ser vi et tydelig emisjonsspekter. Som bildet under illustrerer, er et emisjonsspekter et spekter som kun viser lys ved noen helt bestemte bølgelengder. De lysende linjene blandt alt det svarte kalles spektrallinjer, og ved å se hvordan de ligger i forhold til hverandre kan vi se hva slags gass det er. Vi går videre til lyspæren, med sin glødelampe. Her ser vi med en gang et sammenhengende spekter, som en vakker regnbue. Det sammenhengende spekteret ser slik ut fordi den inneholder alle bølgelengdene i det synlige lyset. Gjennom spektroskopet når vi ser på stearinlyset, ser vi det samme. Når vi skal se på en magnesiumflamme, derimot, ble vi overrasket. Vi trodde vi ville se et emisjonsspekter, men det vi ser minner mer om et sammenhengende spekter. Vi forstår da at magnesium må være en lysende gass med veldig høyt trykk, ettersom disse gassene får et sammenhengende spekter i stedet. Dette er fordi energinivåene ligger mye tettere. Til slutt ser på dagslyset ut vinduet. Her ser vi et klart absorbsjonsspekter. Når man ser på lys som går gjennom en gass, som vi gjør med nitrogenet i luften, blir det mørke linjer i spekteret. Grunnen er at noen fotoner blir absorbert (herav kommer navnet) i gassen og derfra sendt ut igjen i alle mulige retninger. Lyset blir derfor svakere for disse bølgelengdene.  



Konklusjon: Håndspektroskopet ga oss en god oversikt, og et fint bilde på spekterne til de forskjellige lyskildene. At spektrerne ikke var helt klare til tider kan komme av forskjellige feilkilder, som blant annet alt lys som var rundt oss. Vi lærte og forstod forskjellen på de tre typene spekter på en enkel og morsom måte.







Kilder: 
- http://ndla.no/nb/node/27268?fag=7
- http://naturfag1d09-10.wikidot.com/absorpsjonspekter-emisjonsspekter-5 

Suksesjon i myr

Suksesjon i myr 

Forsøk utført 17.09.13 av Nora Emilie Toiviainen

Hensikt: Undersøke et økosystem og finne ut av hvilken suksesjonsfase det er i.

Utstyr: Gode tursko, regnjakke, godt humør og kamera (mobilkamera).

Teori:

Suksesjon kan enkelt forklares som en gradvis forandring av et økosystem over tid. Vi har to typer suksesjoner. Den ene er primær suksesjon, som skjer når utviklingen starter et sted det ikke er noe plante- og dyresamfunn fra før av. Den andre er sekundær suksesjon. Da starter utviklningen på et sted det allerede er plante- og dyresamfunn fra før av. Suksesjoner deles også inn i tre faser. Den første kalles pionerfasen, og den siste kalles klimaksfasen. Mellom disse to fasene er konsolideringsfasen. I denne fasen er artmangfoldet størst.

Hypotese: Jeg tror myren er i konsolideringsfasen. Etter alt vi har lært om fasene, ville myren vært et tjern om det var i pionerfasen, og dekket av en skog om den var i klimaksfasen.

Metode: Denne gangen observerte vi ved å gå lenge over myren, og tok bilder.

Observasjon og drøfting: Jeg obsrverte at myren var en torvmyr. Det fant jeg ut vet å se at det vokser torvmose i den. Grunnen til at en suseksjon skjer i en slik myr er fordi torvmose ikke har røtter. Den kan derfor leve og vokse i fuktige områder. Den tar opp næring gjennom bladoverflaten, noe svært få andre planter kan gjøre. Rundt myren levde noen få trær, som utgikk en liten blandigsskog. Av andre planter så jeg også blåbærlyng og gress. Disse utgjør noen biotiske faktorer i området. Andre biotiske faktorer kunne vært dyr som lever ved myren, men vi så dessverre ingen. Det er få planter som lever på fjellet på grunn av den abiotiske faktoren - temperatur, altså vind og vær. Den viktigste abiotiske faktoren for myren er solen. Den gir energi til plantelivet, og kan også gjøre at noe av vannet fordamper. En myr midt på fjellet består av stillestående vann, som vil si at vannet ikke skiftes og at nye næringer ikke kommer til. Dette er enda et tegn på suksesjon.

Konklusjon: Jeg ser at jeg hadde rett i hypotesen. Etter mer bakgrunn-stoff kan man tydelig se at myren er på vei til å gro igjen, og at det vil si at den er i en suksesjon. Denne suksesjonen kan man ikke se utløpet av, for det kan ofte ta flere tusen år, men den er nå på god vei. Det vil altså si at den er i konsolideringsfasen. Vi kan se for oss at denne myren en gang var et stort tjern, som skulle bli del av en primærsuksesjon.

 

Kilder:
- http://ndla.no/en/node/2548
- http://ndla.no/nb/node/63219?fag=7