Vi har fått i oppgave på skolen å ha debatt om stamcelleforskning. Vi har fått utdelt roller, og jeg fikk rollen stamcelleforsker. Det vil si at jeg er sterkt FOR stamcelleforskning og behandling med stamceller. Som en del av oppgaven skal vi skrive et type debattinnlegg med vår rolles mening. Ettersom jeg har ganske lik mening som en stamcelleforsker ville hatt, var dette en veldig grei oppgave.
Som stamcelleforsker er det ingen tvil om at jeg tenker varmt om behandling av pasienter ved å bruke stamceller. Stamceller er en drøm å jobbe med. De kan gro i en skål på labratoriet mitt i flere år uten at de begynner å spesialisere seg. Det er flere måter å få tak i dem, og ikke minst kan de erstatte celler som er ødelagt av sykdom. Det er vanskelig for meg å begripe hva som holder oss og har holdt oss tilbake på dette området. De etiske problemene rundt forskningen omhandler som regel bruket av befruktede egg. Barna som vokser opp fra disse embryonale stamcellene blir kalt prøvekaniner. Om vi ser på hvor mange som i dagens samfunn sliter med å få barn, og som gjerne vil bli prøverørsbefruktet, ser jeg ikke problemet. Vi får barn senere enn før, og eggene er ofte ikke i toppform. Å kunne få hjelp ved å bli befruktet utenfor livmor er jo ikke annet enn fantastisk. Om disse kommende foreldrene også lar oss forskere hente stamceller fra noen av de befruktede eggene eller fosteret, noe som ikke er skadelig, er jo det bare et stort pluss. Debatten om det er riktig med prøverørsbefruktning vil jeg nesten ikke ta stilling til. At noen fortsatt mener det er feil å få barn på andre måter enn den "naturlige" forundrer meg virkelig. Vi lever i 2014, og hvis prøverørsbefruktning er feil, burde de med denne meningen heller ikke kjøre bil. På samme måte som at bil er et hjelpemiddel til å komme seg videre, er også prøverørsbefruktning det. I tillegg til dette finnes det flere debatter rundt det etiske ved stamcelleforskning.
Vi forskere blir holdt tilbake av et mylder av usynlige tråder, som ingen rydder opp i, eller kutter vekk. Hvorfor blir ikke stamcelleforskning satt på dagsorden en gang for alle? Forskningen fortjener oppmerksomhet. I Japan ble det forsket på om det er mulig å omprogrammere hudceller fra pasienter uavhengig av alder. De tok hudceller fra en 36 år gammel dame, lot de vokse videre i labratorium, og i løpet av tre uker ble klokken skrudd tilbake i hudcellene, slik at de igjen ble uspesialiserte stamceller. De ble med andre ord slik de hadde vært på fosterstadiet for nesten 37 år siden! Dette viser at stamceller kan hentes fra et hvilket som helst menneske, altså adulte stamceller. Er det fortsatt noen etiske problemer gjenværende da? Jeg finner ingen.
Vi i Norge har lenge hengt etter landene rundt oss når det kommer til stamcelleforskning. Regjeringen har siden 2002 hatt forskningen som en prioritet. De mener også Norge skal være en god internasjonal bidragsyter til forskningen. Om de mener dette fatter jeg ikke hvorfor jeg sitter her og føler vi må gjøre mer. Folket må bli informert og flere må engasjeres, slik at vi utdanner flere forskere. Vi i Norge sitter i særstilling når det kommer til denne forskningen. Vi har et stort mangfold mennesker boende her, og derfor også et mangfold av gener og sykdommer som kan forskes på. I tillegg er vi verdens rikeste land. Regjeringens mål er å tilby forskning på samme nivå her som i andre land. Etter omstendighetene våre burde andre land ønske seg opp på vårt nivå!
Min drøm er at de usynlige trådene blir kuttet, at folket våkner opp og ser hvor viktig stamcelleforskning er. Vi trenger å komme oss videre fortere, men vi forskere kan ikke gjøre det alene. Vi alle kjenner eller vet om noen som har det vanskelig med sykdommer som diabetes, parkinsons og alzheimers. Hvis vi sammen setter forskningen i søkelyset, vil vi sammen kunne hjelpe mange som ufrivillig har det vondt. Etterhvert kan vi kanskje også redde liv.
Kilder:
Vi i Norge har lenge hengt etter landene rundt oss når det kommer til stamcelleforskning. Regjeringen har siden 2002 hatt forskningen som en prioritet. De mener også Norge skal være en god internasjonal bidragsyter til forskningen. Om de mener dette fatter jeg ikke hvorfor jeg sitter her og føler vi må gjøre mer. Folket må bli informert og flere må engasjeres, slik at vi utdanner flere forskere. Vi i Norge sitter i særstilling når det kommer til denne forskningen. Vi har et stort mangfold mennesker boende her, og derfor også et mangfold av gener og sykdommer som kan forskes på. I tillegg er vi verdens rikeste land. Regjeringens mål er å tilby forskning på samme nivå her som i andre land. Etter omstendighetene våre burde andre land ønske seg opp på vårt nivå!
Min drøm er at de usynlige trådene blir kuttet, at folket våkner opp og ser hvor viktig stamcelleforskning er. Vi trenger å komme oss videre fortere, men vi forskere kan ikke gjøre det alene. Vi alle kjenner eller vet om noen som har det vanskelig med sykdommer som diabetes, parkinsons og alzheimers. Hvis vi sammen setter forskningen i søkelyset, vil vi sammen kunne hjelpe mange som ufrivillig har det vondt. Etterhvert kan vi kanskje også redde liv.
Kilder:
- http://www.regjeringen.no/en/dep/hod/tema/bioteknologi/stamcelleforskning.html?id=439187- http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3480042.ece#.Ux2JlCgmET4
